This is the Police

Etter å ha spilt den første timen av This is the Police var jeg begeistret for retningen spillet hadde tatt. Jeg satt med et historiedrevet simulatorspill der man skulle håndtere en hel politistyrke, og førsteintrykket var bra. Dette var unikt og annerledes, tenkte jeg. Den første uken innad i spillet hadde gått med på å ansette og sparke en rekke politibetjenter, samtidig som jeg hadde måttet takle konflikter knyttet til rase (en svært aktuelt problemstilling for politi i USA om dagen) og fått de første bruddstykkene av historien.

Jeg fortsatte å spille med iver og glede, men i løpet av kort tid stilnet entusiasmen. Den varme, gode følelsen ble erstattet av en blanding av bekymring og frustrasjon. Vi burde kanskje ha bitt oss mer merke i de første faresignalene, som da myndighetene bad oss om å sparke svarte ansatte fordi militante rasister hadde truet med å drepe svarte folk i offentlige stillinger? Vi fikk valget om å ignorere denne forespørselen, men den føltes likevel en smule klønete med tanke på den politiske debatten rundt nettopp dette i USA nå.

Vi lot tvilen komme utvikler Weappy til gode på akkurat denne, men litt senere dukket det opp en sak der en kvinne jaget en man nedover gaten med kniv, mens hun kalte han "homo". Hun mente det ikke som et kompliment. Nok en gang blir vi bedt om å sparke halve staben, og denne gangen skulle vi erstatte dem med kvinnelige betjenter for å blidgjøre feministiske aktivister. Samtidig finnes det ikke nok kvinner å rekruttere. Faktisk finnes det ingen, slik at man garantert vil mislykkes med oppgaven. På dette tidspunktet blir det tydelig at utviklerne ikke er helt klare på hva de ønsker å formidle med This is the Police, og at det som blir presentert mangler finessen ømfintlig tematikk som dette krever.

Men la oss først spole tilbake litt. This is the Police er et spill om en politisjef som trenger penger. Karrieren hans er iferd med å rakne, kona hans har forlatt ham for en annen mann og din beste venn plasserer ham i en umulig situasjon. Han har ingen sparepenger igjen og ikke noe å tape lenger. Han kan velge å jobbe hardere, og komme seg ut av krisen på den riktige måten, eller å slutte seg til mafiaen og bli korrupt. Midt oppi dette må han ta seg av de daglige gjøremålene, papirarbeidet og byråkratiet. Det finnes mange distraksjoner for politisjefen ved siden av kampen mot kriminalitet.

Hver dag begynner i bilen din. Du velger lydsporet du skal jobbe til (en kul funksjon) før du går løs på et isometrisk kart over byen der diverse hendelser dukker opp. Du må sende politifolk for å takle disse situasjonene, og du har sjelden nok folk tilgjengelig. Aldri, egentlig. Politiet jobber på skift, så halvparten av staben er alltid "off-duty", og i tillegg ber stadig folk om ekstra fridager. Dette fører til frustrasjon ettersom du aldri har nok folk til å løse alle konfliktene i løpet av dagen. Du må prioritere.

Jeg skjønner hva utviklerne forsøker å gjøre. De vil gi deg følelsen av å slukke branner rundt omkring uten at du noen gang har nok vann, men det må da finnes måter å gjøre dette på som er mer elegant? Strukturen her fører nemlig til å at man går glipp av store deler av spillet. Ønsket om å formidle ressursproblemene til politiet går utover spillbarheten og spillgleden. Det ble faktisk så overdrevet mot slutten av kampanjedelen at enkelte dager var helt ubemannede, slik at man i praksis bare ble sittende og vente på at klokken nådde 02.00 og slutten av vakten din. Noe sånt kan ikke kalles noe annet enn bortkastet tid.

Det som i begynnelsen virket som en potensiell ny indie-klassiker ble dermed faretruende raskt et spill der man sluttet å bry seg. Godt stemmeskuespill og et tidvis fornøyelig manus er ikke nok når grunnopplevelsen ikke holder mål.

En del av problemet var svingdørene ved politistasjonen. En konsekvens av den voldsomme utskiftingen er naturligvis at man ikke rekker å forme noen bånd til de ansatte før de forsvinner. Og de stakkarene som ikke får fyken blir før eller siden drept i tjeneste. Spill som Xcom 2 fungerer så godt til tross for at folkene dine stryker med hyppig, fordi det finnes en overliggende historie å forholde seg til. Dette mangler i This is the Police, selv om det finnes enkelte interessante historieelementer, og det gjør hele opplevelsen stadig mer poengløs. Da jeg fikk beskjed om å gi den beste betjenten min sparken fordi han var blitt for gammel (han var blant de få som hadde overlevd lenge nok) hadde jeg forlengst sluttet å bry meg.

Det er veldig synd, for det er mye her som har potensial, men det forblir ubrukt. Man blir nødt til å velge side i en salgs gatekrig mellom to kriminelle gjenger, og spillet legger fokus på hvordan handlinger på begge sider av loven noen ganger kan tjene samfunnet godt i det store bildet. Senere kommer også føderale myndigheter inn i bilde på grunn av en rekke alvorlige forbrytelser som er knyttet til hverandre, men det blir for vanskelig å engasjere seg i denne historien når man alltid har bemanningsproblemene å rydde opp i. Uansett om man trenger vanlige politibetjenter eller kriminaletterforskere for å løse en sak, er mangelen på mannskap fremtredende. Alt for ofte blir man bare sittende å se på spillet som tikker og går helt på egenhånd.

For å gjøre saken enda verre dukket til slutt to FBI-agenter opp for å arrestere politikapteinen min, noe som resulterte i "game over". Jeg antar det var fordi jeg hadde gjort noen tvilsomme avtaler med mafiaen, men det kan også ha vært fordi så mange lovbrudd hadde fått passere uten respons fra den tynnslitte politistyrken min. Jeg fikk ingen forklaring, ingen statistikk for å beskrive nederlaget, bare en retur til tittelskjermen med valget om å laste inn et tidligere checkpoint. På dette tidspunktet orket jeg ikke å fortsette.

Jeg kan tro på at andre spillere muligens kan ha en bedre opplevelse med This is the Police enn meg, men for min del var tiden som leder av Freeburg Police Department en pine etter den første timen. Videre spilling avslørte designvalg utviklerne har tatt, som gjør lite annet enn å skape frustrasjon. Tanken på å være politisjefen som får hele avdelingen til å fungere er god, men etter en stund var ikke engang den trygge stemmen til Jon St. Jon nok til å holde fast ved oppmerksomheten min. Dette kunne vært et unikt og spennende simulatorspill, med komplekse karakterer og valg som gir mening, men den gang ei. I stedet gikk brorparten av spillingen ut på å løse et bemanningsregnestykke som aldri var i nærheten av å kunne gå opp. Det er sikkert et reelt problem for politiet mange steder i verden, men det blir ikke automatisk et godt spill ut av det.