Worms WMD

Worms-serien har eksistert i over 20 år, men etter lanseringen av Worms: Armageddon har fansen følt at den har gått i alternative og ofte lite tilfredsstillende retninger. Med Worms WMD var ambisjonen hos utvikler Team 17 å finne tilbake til de tradisjonsrike røttene, samtidig som elementene som gjorde Aramageddon populært skulle ivaretas. Og akkurat dette gjør spillet særdeles bra.

Enspillerdelen av Worms WMD er delt opp i fire moduser. Den første består av treningsnivåer, men på pro-nivået er de ingen lek og krever at du holder fokus og utnytter spillmekanikkene godt og effektivt. Når det er sagt er det ikke påkrevd å klare opplæringsbrettene, så Worms-veteraner kan fint hoppe rett inn i historiedelen om de vil.

Det er nemlig her mesteparten av singleplayer-innholdet finnes. Å kalle det en historie er kanskje i overkant gavmildt dog, men det finnes i hvert fall en slags fortelling som kommer til syne gjennom mellomsekvensene. Det er ikke et stort drama, men det gir rammer for slapstick-humoren. Dessuten er nivåene oppfinnsomme og krevende nok til at historiedelen er verdt å spille gjennom.

I tillegg er det i historiedelen man kan finne såkalte "wanted posters", som viser ekstra farlige ormer du kan bryne deg på i challenge-modusen. Før du finner plakatene er de låst, og jeg ble raskt motivert for å finne så mange som mulig. Målene på challenge-kartene er nemlig ikke bare ormer skal ta livet av, men ormer du skal ta livet av på en spesifikk måte. Dette gjør nivåene til gåter der det er opp til deg å finne ut hvordan fremgangsmåten må være. Hvis målet eksempelvis bare kan drepes ved drukning, er du nødt til å få han ned til vannet på et vis.

Den siste enspillermodusen er kalt Bonus Mode, og forskjellen her er at resursene du har tilgjengelig er begrensede. Du skal fortsatt fullføre oppgaver som å drepe fiendtlige ormer, samle kasser og beskytte dine egne smårollinger, men våpnene dine varer ikke evig.

Over til flerspilleren. Det er tross alt denne delen av serien Worms-fansen er mest opptatt av. Worms har vært perfekt for multiplayer helt siden begynnelsen, takket være sitt enkle premiss (drep de andre ormene i 2D-miljøet), og menneskelig motstand kan naturligvis være langt tøffere å takle enn datastyrte ormer.

I flerspilleren har man uhøytidelige, "unranked" matcher, og rangerte 1-mot-1-matcher for de som vil konkurrere skikkelig. Det slo meg umiddelbart som rart at det kun finnes 1-mot-1-matcher i "ranked play", mens de andre matchene varierer i omfang og antall spillere. Faktisk kan man sette opp sine egne "custom"-matcher, der du bestemmer antall ormer og hvilke våpen folk får.

Ettersom spillingen foregår etter tur, er det også mulig med lokal flerspiller for opptil seks spillere. Hvis man ikke har så mange håndkontrollere kan man dele på de man faktisk har. For private matcher som dette er tilpasningsmulighetene nesten uendelige, og mulighetene for å gjør overdrevne eksperimenter med ekstra drøye våpen er derfor gode.

Dette fokuset på å kunne tilpasse spillet flyter dessuten over i dannelsen av lag. Du kan bestemme hva laget ditt skal hete, og hva samtlige ormer skal kalles. Du kan også bestemme klærne de skal ha på seg, stemmen de skal snakke med, hvordan seiersdansen deres skal være og hva slags gravstein de vil få når de stryker med. Gamle fans av serien vil kjenne seg igjen i dette.

Når det gjelder gameplay vil fansen også føle seg hjemme umiddelbart. Dette er det turbaserte spillet mange av oss har vokst opp med, men det er lagt til en og annen nyvinning likevel. Det finnes helikoptre, tankser og til og med mech-roboter ormene dine kan klyve inn i, samt snikskytterrifler, og mitraljøser. Blant de andre nye funksjonene finner vi bygging av dine egne våpen (crafting) og bygninger man kan gå ut og inn av. På papiret høres dette ut som nyheter som kompliserer den tradisjonelle enkelheten til Worms-serien, men i praksis passer alt sammen veldig godt inn. Årsaken er at alt er veldig enkelt å ta i bruk. Hvordan man styrer kjøretøyene er ikke til å feil av, og crafting-systemet er intuitivt og lettvint.

Crafting-systmet lar deg for øvrig ta fra hverandre de ulike våpnene, og bruke komponentene i nye sammensetninger. Det er ikke unødvendig komplisert, men dypt nok til å være interessant. Dessuten kan systemet åpnes opp under en motstanders tur, slik at man har noe å gjøre mens man venter.

Ellers er selv de "vanlige" våpnene villere enn noen gang. Min favoritt Concrete Donkey gjør et flott comeback, og med seg har han både klassikere og nye varianter som Sheep-on-a-Rope og Bazooka Pie. Alt er overdrevet og festlig, akkurat som det skal være i Worms-serien. Antall våpen er også nesten absurd høyt, og det er morsomt å eksperimentere for å finne nye favoritter.

På den visuelle siden går altså Worms WMD tilbake til seriens 2D-røtter, men ormene har likevel et noe annerledes design enn tidligere. Spillet fremstår som mer helhetlig, og alt er designet for å passe godt sammen. Worms WMD har et utpreget krigstema, som gjennomsyrer hele opplevelsen. Det er imidlertid gjort med glimt i øyet og en solid dose humor.

I det store og det hele er i grunnen Worms WMD fornøyelig, men det er ikke feilfritt. Det finnes også negative punkter her, som du vil oppdage i løpet av de første par timene. Det første av dem er kameraet, som ikke alltid klarer å holde følge med ormene, og vi merket av og til at bildet ble hakkete og utydelig uten noen åpenbar grunn. Dette var imidlertid mest tydelig under lasteskjermer og i enspilleren, og ikke så mye i flerspilleren.

Også har vi stemmene da. Vi gikk for Survivalist-stemmen for ormene våre, altså den som etterligner Bear Grylls. Til å begynne med var dette rasende festlig, men det tok ikke lang tid før det mistet sjarmen. Det er ikke spilt inn nok replikker, og derfor kommer de samme gang på gang.

Worms WMD har likevel mye å tilby spillerne, særlig hvis de er gamle fans av den klassiske serien. Som tidligere er det en tittel som er enkel å plukke opp og spille, samtidig som det er nok dybde å fortape seg i. Worms-sjarmen er også på plass, og det er mulig å ha det moro med dette uansett hvilket ferdighetsnivå man ligger på. Det finnes ikke nok nyheter her til å kalle spillet banebrytende, men var heller ikke målsetningen til Team 17. Worms WMD er en hyllest til en spillserie som det er veldig vanskelig å mislike.