Dishonored 2

Det første Dishonored kom ut høsten 2012. På den tiden slet jeg fortsatt med et gammelt drog av en laptop jeg skaffet meg i studietiden, en maskin som slettes ikke var i stand til å kjøre spillet. Det vil si, det gikk akkurat hvis jeg klarte å kjøle maskinen nok ned. Løsningen presenterte seg morsomt nok da jeg reiste hjem til mine foreldre på juleferie det året. Det gamle gutterommet mitt er nemlig så dårlig isolert at desemberkulden var den perfekte løsningen for å kjøle ned en rusten laptop. Så da satt jeg der på mitt gamle gutterom, hakket tenner og frøs, og storkoste meg med Corvo Attanos hevntokt etter dem som tok livet av hans keiserinne og elskede. Slikt skapes det gode spillminner av.

Årsaken til at jeg strakk meg så langt for å spille Dishonored var selvfølgelig fordi det var et av de beste spillene i 2012. Gode snikespill kommer ikke ofte, og Dishonored klarte å skape et nytt og friskt innslag i sjangeren som Thief en gang dominerte (den dårlige nyversjonen av Thief fra 2014 bekreftet dessuten min hypotese om at Dishonored er spillet å gå til for dem som ønsker et godt Thief-spill av nyere dato).

Nå er tiden for oppfølgeren endelig her, og denne gangen er det duket for dobbelt så mye moro. Bokstavelig talt, ettersom man denne gangen kan velge mellom to hovedrollefigurer. Du kan enten velge deg et gjensyn med Corvo Attano fra forgjengeren, eller du kan innta rollen som Corvos datter, keiserinne Emily Kaldwin. Avgjørelsen må du ta helt innledningsvis i spillet, og får konsekvenser for hvilke evner du har til disposisjon.

Det hele starter med markeringen av 15-årsdagen for begivenheten som innledet det første Dishonored, nemlig snikmordet av den forrige keiserinnen Jessamine, Emilys mor. Under markeringen blir tronsalen kuppet av hertugen av Serkonos, den sydligste øya i imperiet, som har alliert seg med en hær av mekaniske soldater og den mystiske heksa Delilah Copperspoon (kjent fra DLC-materialet fra det første spillet), som hevder å være Emilys lenge bortkomne tante. Statskuppet er et faktum, og du må velge om du skal fortsette historien som Emily eller Corvo. Uansett hvilken rollefigur du velger vil den andre bli gjort om til stein av Delilah, og du ender opp med å flykte til arnestedet for statskuppet: Karnaca, den største og sydligste byen på Serkonos. Du står heldigvis ikke alene. Også denne gangen får du med deg noen støttespillere, og ikke minst tilbyr den mystiske Outsider sine krefter til din disposisjon.

For dem som først og fremst ønsker et Dishonored-gjensyn som ligger så tett opptil forgjengeren som mulig, anbefaler jeg at man velger Corvo. Vær imidlertid advart om at Corvo ikke lenger er en stum hovedrollefigur, et valg som ikke nødvendigvis er til det bedre - stemmeskuespillet er tamt, kjedelig og altfor preget av «rusten gammel herremann»-klisjeene til at det blir underholdende i lengden. Dessuten er det alltid mer spennende å se hvor mange nye ideer spillutviklerne har kommet på siden sist. Valget mitt falt derfor på Emily, ettersom det også føltes naturlig å spille gjennom en historie hvor snike-stafettpinnen videreføres fra far til datter. Emily gjør det absolutt godt som hovedrollefigur og skaper grunnlaget for en spennende historie, skjønt den totale helheten føles likevel noe svakere sammenlignet med forgjengeren, noe som i hovedsak skyldes at historien føles hakket mer rett-frem denne gangen og uten de helt store overraskelsene. Likevel er det ingen dårlig historie vi får presentert, og sammenligner vi med det andre store snikespillet i år, Deus Ex: Mankind Divided, får vi en langt mer fullstendig og helhetlig historie som står på solid og stødig grunn.

En ny by betyr nye steder å utforske og nye mennesker å hanskes med. Selv om det hele føles kjent, er det også en spennende atmosfære utviklerne i Arkane har klart å skape denne gangen. Dishonored-settingen byr på en spennende alternativ verden med lettere steampunk-elementer som gir lettere assosiasjoner til Bioshock Infinite, noe som slettes ikke er en dårlig ting. Denne gangen får vi se en ny side av imperiet i form av sydhavsbyen Karnaca. Det skorter heller ikke på politisk korrupsjon og problemer å løse i byen, og det er dermed duket for noen herlige infiltrasjonsoppdrag også denne gangen.

Hvordan man velger å tilnærme seg oppdraget er helt opp til deg. Du kan selvfølgelig velge å kaste all finesse til side, gå inn hovedinngangen og meie all motstand ned for fote. Dishonored 2 er derimot et spill som tydelig er laget for en langt mer subtil tilnærming, hvor du holder deg i skyggene og blir sett så lite som mulig. Dette blir ikke minst tydelig når man først havner i en kamp og oppdager at kampsystemet kunne trengt langt mer finpuss og blankpuss. Her gjelder det å eliminere motstanderne i det skjulte ved hjelp av dine mystiske egenskaper, for direkte konfrontasjoner er på ingen måter styrken til verken Emily eller Corvo.

Dishonored 2 er et spill hvor du derfor forsøker å holde deg i det skjulte og finne mer subtile løsninger på problemene. Du tjener å på å forbli usett, finne vanskelig tilgjengelige innganger og bruke de overnaturlige evnene til din fordel. Valgfriheten står sterkt, men jeg skulle likevel ønske at spillet var flinkere til å presentere flere alternative løsninger til problemene du møter. Med det sagt er det lite som slår følelsen av å gjennomføre et vellykket infiltrasjonsoppdrag i spillet, ikke minst hvis du går for en tilnærming hvor du verken blir sett eller tar livet av noen. Snikefølelsen satt på topp i Dishonored, og det gjør den i Dishonored 2 også. Dessuten finnes det noen oppdrag hvor utviklerne i Arkane Studios virkelig har forsøkt å tenke nytt og gir deg oppdrag hvor du må tenke ganske så annerledes enn tidligere. Jeg skal ikke avsløre for mye, men kan si såpass at en sekvens av ett oppdrag to tredjedeler uti spillet har mange likhetstrekk med det mest minneverdige oppdraget i Titanfall 2.

Til å bistå deg med infiltreringen har du en mengde overnaturlige evner skjenket deg av den mystiske skikkelsen Outsider - hvis du takker ja til evnene hans, vel å merke; du kan nemlig takke nei til alle overnaturlige evner i spillet og dermed velge en langt vanskeligere spillestil. Øyeblikkelig teleportering over avstander og evnen til å se fiendene gjennom vegger er evner vi husker fra forgjengeren, men velger man å spille som Emily får man tilgang på en hel del nye egenskaper. Her skulle utviklerne med fordel vært litt mer kreative og nyskapende, skjønt et par kule nyheter kan spillet skimte med. En egenskap jeg fant særlig nyttig var Domino, hvor man knytter skjebnen til flere fiender sammen - dreper eller uskadeliggjør du én av fiendene, vil det samme skje med de andre.

I kjølvannet av spillets lansering har det vært snakk om tekniske feil og optimaliseringsproblemer, spesielt til PC. Selv testet jeg spillet ut på PC med et GTX 1080-grafikkort, og opplevde ingen store problemer som gjorde spillet uspillelig. Stort sett ser spillet veldig bra ut, med fine omgivelser og høyt detaljnivå. Ved første øyekast ser mye likt ut i forhold til forgjengeren, men de grafiske forskjellene er betydelige dersom man sammenligner de to spillene side om side. Samtidig uteblir ikke de tekniske problemene helt. Noen gangen fremstår omgivelsene i det fjerne som diffuse og utydelige, og ansiktsanimasjonene kunne med fordel vært betydelig bedre. Noen tilfeller av fallende billedoppdatering forekommer også. Dessuten får vi vel aldri et Bethesda-utgitt spill uten alvorlige feil, og denne gangen kan det for eksempel ta form av tyngdekraft som forskyver seg 45 grader slik at rollefiguren plutselig glir sidelengs etter å ha gått av en båt.

Til syvende og sist handler likevel Dishonored 2 om én ting, nemlig sniking, noe spillet klarer relativt bra. Snikefølelsen sitter på topp, og selv om man noen ganger savner litt flere nye evner eller alternative tilnærmingsmetoder er dette et spill som virkelig gir deg følelsen av å være en skyggenes mester. Noen vil måtte kjempe med tekniske utfordringer, men er du heldig og unngår dette er Dishonored 2 et langt mer tilfredsstillende åpent snikespill enn det vi fikk servert med Deus Ex: Mankind Divided i august.