Robinson: The Journey

Jeg var helt besatt av dinosaurer da jeg var en liten gutt, og jeg hadde et helt bibliotek med faktabøker som jeg lærte meg utenat. Jeg lærte meg alt om de forhistoriske periodene, trias, jura og kritt (krittiden var min favoritt), og hvilke dinosaurer som tilhørte de forskjellige. Jeg hadde små foredrag for mine foreldres gjester om dyrenes egenskaper, hva de spiste og hvor de levde. Pappas kamerat Lasse var overbevist om at jeg skulle bli en vitenskapsmann, paleontolog eller arkeolog, og han synes fortsatt det er gøy at jeg korrigerte stavemåten hans for "Pachycephalosaurus".

Det var noe sjelsettende ved å få se Jurassic Park som seksåring, og selv om jeg har utviklet andre interesser 20 år senere hadde jeg håpet på noe forbløffende da jeg startet Crytecs Robinson: The Journey på Playstation 4 - kanskje noe i stil med da rollefiguren Dr Grant tar av seg solbrillene og ser på dyrene i parken for første gang.

Robinson: The Journey handler om gutten Robin og hans reise på jakt etter svar om familien hans. Robin befant seg på en romstasjon, men under en mystisk krisesituasjon ble han sendt ut i en nødkapsel med retning mot en ukjent planet. Ja, denne er bebodd av dinosaurer. Med hjelp fra den kunstige intelligensen Higs og en dino-valp kalt Laika ble jeg sendt ut for å utforske planeten. Målet var å finne ut hvorfor romstasjonen ble ødelagt.

Spillet kontrolleres med en vanlig Dualshock og hodebevegelser, og er som du skjønner et spill til Playstation VR. Som med all virtual reality fulgte det også her med et visst innslag av bevegelsessyke.
Jeg måtte starte med å fikse et fugleskremsel ved å bruke små tønner, leke gjemsel med Laika og bruke henne til å skremme bort noen mindre dinoer fra energigjerdet rundt plassen jeg skulle bruke som hjem - alt bygd av diverse vrakgods fra romstasjonen. Man får et lite verktøy til å flytte rundt på gjenstander med, men den kan også scanne en form for dataterminaler og andre livsformer. Det er dessverre ikke mulig å klappe dinosaurene, noe som er synd siden Laika står en halvmeter unna og ser veldig søt ut. På den annen side kan man klatre opp bestemte fjellvegger.

Spillet har også en mye brukt mekanikk der man bruker Higs til å få overblikk over et område, for så å omdirigere strøm fra en kraftkilde til hva enn du trenger å sparke igang. Det er ikke stort mer man kan gjøre for å påvirke verden rundt deg, og noen knapper brukes bare én gang. Dette er likevel mer "spillaktig" med mer å gjøre enn i såkalte walking simulators som eksempelvis Everybody's Gone to the Rapture eller Gone Home.

Det skal Robinson: The Journey ha, det føles mer som et spill enn en tech-demo. Det er et pent spill sammenlignet med andre PSVR-titler, og det er særlig dinosaurmodellene og floraen som overbeviser. Spillet er dog litt uklart og lavoppløst i likhet med resten. Likevel lever jeg meg inn i denne verdenen. Der jeg sto og matet en langhals (som jeg antar er en brachiosaurus) med juicekartonger, følte jeg meg mindre enn jeg ville gjort uten hjelp fra virtual reality. På grunn av den dårlige bildekvaliteten får jeg ikke den Dr Grant-følelsen jeg hadde håpet på, men det var unektelig imponerende å kikke opp og innse at trestammene som beveget seg ved siden av med var beina til en enorm dinosaur.

Den som hadde håpet på et overlevelsesspill i stil med The Forest eller Alien: Isolation kommer nok til å bli skuffet. Det er vil komme noen tilfeller der du må passe deg for raptorer, men disse segmentene løses som puzzles ved at du går når de ikke ser din vei, eller noe i den stilen. Egentlig er Robinson: The Journey mest et puzzle-spill. Det handler stort sett om å løse problemer, og dinosaurene er mer kulisser enn noe som driver spillet fremover. Man dør oftere av å falle ned en fjellskrent eller ut i et tjærehull enn av å bli trampet i hjel eller spist. Dette synes jeg er et av spillets største problemer. Alt som inkluderer dinosaurer pleier å bruke de forhistoriske dyrene som et høydepunkt eller en drivkraft, men Robinson: The Journey kunne ha vært det samme spillet selv om de hadde blitt byttet ut med elefanter og tigre.

Gåtene er også rimelig endimensjonale, og selv om Higs er en god medhjelper blir det aldri veldig interessant eller utfordrende. Det handler som regel om å finne en gjenstand og plassere den et bestemt sted, med noen innslag av at Laika må skremme bort andre dyr. Historien i seg selv føles uferdig, og det er flere antydninger som aldri blir utforsket. Hele produksjonen føles i grunn forhastet, med et konsept som ikke har fått utvikle seg til det spillet det kunne ha vært.

På toppen av dette føler jeg at full pris for et eventyr på tre-fire timer er for dyrt. Jeg har også testet Batman: Arkham VR som er en lignende opplevelse, men det koster også bare en brøkdel av dette. Det er naturligvis mulig å utforske den lille, halvåpne verdenen i jakt på dyr og annet man kan scanne inn i databasen, men etter rulleteksten føler man seg ferdig enten man vil eller ikke.

Ikke minst fordi Robin beveger seg sakte. Da jeg testet spillet skulle det være mulig å løpe ved å trykke inn L3, men på den tiden var det ingen respons. Kontrollen kunne også by på problemer, men dette skyldes at VR-brillene måtte kalibreres hver andre minutt. I den tiden brillene fungerer er dog kontrollen helt fin, og aktiviteter som eksempelvis klatring er sjelden noe problem.

Dessverre er Robinson: The Journey en opplevelse som er fort glemt. Det er ikke har ikke nok wow-faktor eller samhandling med dinosaurene til at det blir gøy nok. Spillet fungerer greit, og det har noen vakre utsikter når man står med en brachiosaurus på en armlengdes avstand. Disse opplevelsene er imidlertid heller unntaket enn regelen, og de varer sjelden mer enn et minutts tid. Når du får et glimt av en Tyrannosaurus er det litt for lite, litt for sent. Fremfor alt er det uansett prisen i forhold til innholdet som gjør det vanskelig å anbefale dette til noen andre enn de aller mest spillsugne PSVR-eierne.