Micro Machines: World Series

Lange 26 år etter første utgivelse og elleve år etter forrige spill, er Micro Machines mer eller mindre tilbake igjen. Micro Machines: World Series er nemlig ikke helt det jeg håpet på, men det er fortsatt noe nostalgi igjen.

Dersom du er som meg og har spilt de gamle spillene i serien under oppveksten, er det mye moro å finne i årets utgave. Har du derimot ingen kjennskap til de små bilene som kjører rundt på kjøkkenbord og biljardbord, vil du nok slite litt mer med å finne underholdningen i dette spillet.

Utviklerne Codemasters (PC) og Just Add Water (PS4/XB1) har i størst grad fokusert på flerspillermodusen i World Series. Mangelen på en historiemodus eller i det hele tatt en karrieredel forminsker levetiden til spillet betraktelig. Legger man i tillegg til at det er begrenset med motstandere å finne på nett, ender man opp med et svært kortvarig spill mellom hendene.

Skulle man derimot være så heldig å finne mange motstandere til en duell, kan man ha det riktig så gøy samtidig som man prøver å holde seg unna stekeplater og melis-søl på komfyren. Micro Machines er akkurat like vanskelig å kontrollere som de alltid har vært, noe som er halve moroa samtidig som det til tider er ekstremt frustrerende. Mange timer ble brukt før jeg følte jeg kunne kjøre jevnt godt gjennom flere runder i et løp. Den noe reduserte hastigheten bilene har gjør at det er fristende å gi full gass rundt hele banen, men bremsene er en undervurdert attributt for å tjene tid på dine konkurrenter og kontrollere svingene langt bedre.

I tillegg til å kunne kjøre i de tradisjonelle førstemann-til-mål-løpene, har man i tillegg to andre moduser som gir noe variasjon. Under kategorien Battle føler man at man er med i en bilversjon av Battlefield 1942, hvor man enten skal holde ulike soner, sprenge motstandere eller den velkjente modusen Capture the Flag. Alt dette samtidig som man bruker våpnene de ulike bilene er utstyrt med for å sette motstanderen ut av spill.

Ønsker man en litt annerledes opplevelse, kan Elimination være en grei avkobling. Her kjører man rundt på en bane helt til det gjenstår kun én bil i løypa. Man faller av ved å enten bli sprengt i fillebiter av motstanderen, eller ikke klare å henge med i skjermbildet og blir kjørt fra. Dette viste seg å være den mest populære modusen for både meg og de få andre som var å møte på nett.

Den største utfordringen er derimot det å finne andre å spille mot. Dersom ikke løpet får nok deltakere, fylles det automatisk opp av datastyrte biler. Disse er til tider irriterende presise og gjør sjeldent feil. Selv etter mange timers trening og følelse av mestring, er fortsatt AI-en flere hakk foran.

Selv om man med Micro Machines: World Series har skjønt at Micro Machines er morsomt å spille mot andre fremfor AI, så er spillet dessverre hakket for lite populært til å få den virkningen man ønsker. Flerspillerdelen er nærmest en tro kopi av systemet vi kjenner fra Rocket League, da det kommer til søking og matchmaking, men med langt færre deltagere blir det hele litt for halvveis. Skulle man derimot ha tre venner man kan samle foran samme TV-skjerm og kjøre sammen, blir Micro Machines akkurat like gøy som man husker fra barndommen.

Muligheten til å låse opp diverse utstyr og utseende til de forskjellige bilene i spillet er massivt. Med rundt 60 forskjellige tillegg til hver av de tolv bilene, tar det lang tid før man får låst opp alt av ekstrainnhold. Dette forutsetter da at man har tålmodighet til å spille noe ensformig i alle de timene man må for å klare akkurat dette.

Det er mulig å kjøre alene mot AI også, men da kun i enkeltløp og det har ingen innvirkning på XP, som igjen gir deg loot-boksene som inneholder de nevnte tilleggene.

Micro Machines: World Series ser meget bra ut, og har både gode lyder og god musikk, men det blir liksom ikke nok i lengden da innholdet er såpass begrenset som det er. Her kunne man med hell brukt litt ekstra tid på å gjøre spillet enda mer spillbart alene.