Jeg har blitt stadig mer interessert i såkalte vandresimulatorer de siste årene, og uten at jeg vet hvorfor, så vet jeg i hvert fall at det begynte med Firewatch. Det er ikke snakke om mer enn et halvannet år siden, men det har kommet mange spennende spill i denne undersjangeren siden den gang. For kort tid siden nøt jeg What Remains of Edith Finch, og nå var altså turen kommet til Tacoma. Spillet er lagt til en romstasjon, og små feil kan få uante konsekvenser.
Utvikler The Fullbright Company ser for seg en fremtid der vi har beveget oss ut i rommet, og Kari og Ola Nordmann bor og jobber på romstasjoner. Dette er deler av premisset for spillet, og Tacoma er navnet på romstasjonen spillet handler om. Vi vet ikke hva som har skjedd her, men allerede når jeg åpner dørene skjønner jeg at noe er det. Tacoma er stille som i graven, og det er tomt for mennesker.
Jeg inntar rollen som Amy, og den første kontakten jeg får er med mitt romskips kunstige intelligens, Minnie. Det er få ord som blir vekslet før jeg må gjøre jobben jeg kom for å gjøre. Noe har hendt, og det kribler i magen mens jeg utforsker korridorene om bord på romstasjonen. Jeg leter meg frem til et slags kjøkken, og via magiske implantater får jeg tilgang til innspilte data. Høres det rart ut? La meg forklare.
Året er 2088, og overvåkning av folk har nådd helt nye, integritetskrenkende nivåer. Nå snakker vi ikke bare om kameraer eller mikrofoner, for romstasjonen Tacoma tar opp hele personer. Silhuetten av kroppen, biometriske data, lyd og private tekstmeldinger. George Orwell vrir seg i graven, men det er fordi han ler. Det ser ut til å ha vært en fest av ett eller annet slag. Jeg kan spille av hele sekvensen sammenhengende, men det er også mulig å spole frem og tilbake. Faktisk kan jeg pause avspillingen og snoke i personenes personlige filer. Ved å gjøre dette blir jeg bedre kjent med de seks medlemmene som har driftet romstasjonen.
Det er E.V, Clive, Natali, Bert, Sareh og Andrew som utgjør besetningen, og ingen ser ut til å finnes om bord lenger. De representeres alle av ulike farger i avspillingene, og de har et ikon knyttet til seg som forteller hva deres oppgave er. Jeg "overhører" en samtale mellom to av de ansatte, og slik får jeg vite mer om selskapet som driver romstasjonen, samt motivasjonen og meningene til de to. Når hele sekvensen er avspilt, må jeg spole tilbake og forflytte meg til et annet rom for å finne en samtale eller to fra noen andre.
Dette er den sentrale delen av Tacoma. Jeg skal systematisk gå gjennom romstasjonen, lytte til samtaler og få en forståelse for hva som har skjedd, samt hvordan situasjonen utartet seg. Det akutte problemet er mangel på oksygen, og besetningen blir nødt til å sitte i ro og vente på hjelp når de innser at surstoffet ikke holder. Jeg skal ikke gå inn på hvordan dette løses, men la oss si at ikke alle er enige om fremgangsmåte, og noen har kanskje et sterkere overlevelsesinstinkt enn andre. En annen viktig spiller i denne historien er romstasjonens AI, kalt Odin. Han er en slags guide for meg, og var en venn av besetningen.
Tacoma starter veldig bra. Det har en god atmosfære og er spennende, og allerede i spillets første sekunder føles det oppriktig og ekte. De første samtalene jeg hører mellom figurene imponerer veldig, og jeg føler meg motivert for å grave gjennom mysteriet om bord. Deretter skjer det ikke noe mer. Dessverre. Stemmeskuespillerne er fortsatt fenomenale, og dialogene sitter som et skudd. Det er velskrevne figurer med tydelige verdensbilder, og selv om de kun er hologrammer blir jeg lett knyttet til dem.
Spillverdenen i Tacoma er herlig, lydbildet som kommer gjennom hodetelefonene mine skaper en strøken atmosfære sammen med grafikken. Det føles som en ekte romstasjon som faktisk skulle kunne huse mennesker. Det som derimot ikke fungerer er hvor begrenset alt er. Jeg forstår at det er snakk om en stasjon for seks personer, men det føles som om alt jeg ser kun eksisterer innenfor spillets rammer. Det finnes ikke noe annet enn akkurat det spillet trenger, og det bryter litt av illusjonen for min del.
Uansett er det gameplayet og mangelen på en skikkelig slutt som er mine største problemer med Tacoma. Det spiller liksom ingen rolle hvor bra skuespillet er når det kun er den ene samtalen som avløser den andre, og ingen av dem har noen virkelig substans. Selve grunnhistorien blir lite utviklet, og selv om slutten er smart skulle jeg gjerne ha utforsket mer av den kapitalistiske verdenen som Fullbright har bygget. Det føles litt som om det er ferdig akkurat idet spillet begynner. Tacoma er ikke dårlig, det bare føles som en dårlig utnyttet mulighet til å skape noe stort.