Årets spillfigur (Årets spill 2016)

(5) Nathan Drake
La oss innse det, den eneste grunnen til at han ikke er høyere på listen er at han har vært et sjarmtroll i ni år allerede. Det som dog gir han plass på listen i år også, er at vi ser nye sider av han denne gangen. Endelig får vi se hvordan den ellers lystige herremannen blir når han innser hvor mye skattejakter og eventyr har gått til hodet på ham. Det har vært en minneverdig opplevelse å følge Drakes utvikling gjennom de fem spillene, og vi må bare takke Naughty Dog for muligheten til å bli kjent med han.

(4) Noctis, Ignis, Prompto og Gladiolus
Jeg var lenge usikker på hva jeg syntes om hovedpersonene i Final Fantasy XV. Det skal nevnes at 99 prosent av denne tiden var før jeg fikk testet selve spillet. Jeg så dem på bilder og måtte si meg enig med resten av internett. Dette ser jo ut som tidenes japanske boyband!

Etter at jeg fikk testet spillet fikk jeg derimot kjapt en ny oppfatning. Noctis, Ignis, Gladiolus og Promto er like mye en samlet personlighet som fire enkle. De jobber sammen som en gruppe, de snakker frem og tilbake mellom hverandre om alt og ingenting. De er der for hverandre. De er rett og slett en gruppe med fire gode venner, som er ute på eventyr sammen. Men de er også seg selv. De er fire unge menn med hver sin motivasjon, sine egne bekymringer. Jeg husker fortsatt samtalen med Prompto på toppen av et tak i en av utpostene i spillet. Han var usikker på verdien av hans vennskap til Noctis i forhold til Ignis og Gladiolus. Han trodde ikke hans kunnskap og evner var like gode som de andres. Jeg var rask med å forsikre ham om det motsatte. Alle er uvurderlige for meg og jeg kunne ikke sett for meg en bedre gjeng enn disse fire. Fire fantastiske personer ute på et like fantastisk eventyr.

(3) Trico
Mye kan sies om både utviklingstiden og sluttresultatet til The Last Guardian, men én ting er i hvert fall sikkert: Trico er en av de mest levende skapningene vi noen gang har støtt på i spillsammenheng. Trico er den store skapningen du ser på alle bildene fra spillet, og er en slags blanding av hund, katt, fugl, griff og en rekke andre skapninger av både ekte og fabel-art. Det beste (og i noen tilfeller verste) er at Trico oppfører seg om alle disse skapningene. Dette er et dyr som har sin egen selvstendige vilje, og som vet å gi uttrykk for den. Etter hvert som spillet går sin gang styrker du ditt bånd til denne skapningen, men det betyr slettes ikke at den alltid gjør det du ber den om. Det kan være frustrerende til tider, men det føles samtidig så levende og så ekte. Dessuten har Trico et av de mest nusselige og supersjarmerende ansikt og øyne vi har sett på en skapning noen sinne, det være seg ekte eller ikke. Vent, glem det siste. Trico føles så ekte at den lett klassifiserer som ekte, selv om den ikke er en skapning du kan ta eller klappe på. The Last Guardian er et spill som først og fremst handler om et vennskapsbånd mellom en gutt og en skapning, og dette klarer spillet å levere i aller høyeste grad. Takket være Trico er dette et spill som treffer rett i følelsesregisteret fra start til den særdeles minneverdige slutten.

(2) Doomguy
Doomguy sier ikke et ord og er opptatt med å utslette alle demoner og helvetes yngler han kommer over. Han er definisjonen på den store, stille typen. Med testosteron nok til å fylle et olympisk badebasseng til randen, samt våpen han tilsynelatende trekker ut av løse luften (hvem vet?), kan det godt hende at han bak rustningen, visiret på hjelmen, og under alle de store musklene, er verdens mest sensitive mann både på jorden, mars og i helvete. Hva er det å ikke like med denne fyren?

I en verden hvor alle absolutt skal ha en personlighet, en bakgrunnshistorie, og hvor man bruker mye tid på å få oss til å like de vi ser på skjermen, så er Doomguy beviset at det ikke alltid er nødvendig. Mysteriet om hvem han er, er mer interessant enn å få alt servert på et sølvfat. Fyren eksisterer for en grunn, og en grunn alene: å utrydde alt i helvete, og han gjør det med et smil. Tror vi. Igjen, vi vet ikke.

(1) Overwatch-gjengen
Overwatch har gitt millioner av fans timesvis av spillglede og gjort at vi forelsket oss i figurer som ser unike ut, har helt egne talenter og evner, men også personligheter det er vanskelig å mislike. Fra ekstatiske Tracer til forførende Widowmaker, eksentriske Junkrat til fredfulle Zenyatta. Alle har en favoritt, og alle har åpnet lootboxes med ønske om et spesielt skin. Å mestre alle figurene er en prøvelse som tar timesvis med øvelse, men å lære seg alle triksene, høre karakteren sin snakke med andre, si klisjé-taglines og vise seg frem i Play of the Game er ufattelig moro. Og å knytte seg til en eller flere figurer er enkelt, ikke bare fordi de alle er elskverdige, men fordi man finner minst en som man har noe til felles med. Der mange spill feiler å gi spilleren et variert utvalg figurer, har Blizzard vært flinke med å inkludere elementer som mangler i mange andre spill. Man kan spille som mann, dame, dyr eller alt i midten, i alle fasonger, hudfarger og klær - og i år viste de at de til og med har representert forskjellige seksuelle legninger ved å la Tracer komme ut av skapet, noe vi applauderer. Blizzard fortjener all heder og ære ikke bare for sine vakre og veldesignede figurer, men også for å gi oss variasjon i utseende, evner og personlighet.