Norsk

#GRMEETUP! 2017 og det som skjedde etterpå

Skrevet av SirThomas den 17 juli 2017 klokken 09:53

You're an addict - so be addicted. Just be addicted to something else. - Mark Renton, T2 Trainspotting

Prequel

(Åh, jeg skrev som en 18 åring)

I skrivende stund er klokken 07:53 og jeg skrev det neste avsnittet dere leser før dette, så jeg aner ikke tidsperspektivet på denne bloggen. Det jeg vet er at Duck Song er på jobb, jeg sitter på den gamle jobbPC'en til stefaren hans og ser på alt jeg burde ha ryddet i stedet for å skrive dette.

Jeg har hatt mange avhengigheter gjennom min utvikling som person, og GR har vært en av dem - for ikke å snakke om brukerne her inne, som med tiden har blitt en del av min nærmeste internettkrets. Enten jeg har blitt mest kjent for min lidenskap for Assassin's Creed, mine andre besettelser, at jeg fikk fem stjerner på bare noen dager som Jeppzki aldri klarte eller mine uforutsigbare innlegg og historier stort sett basert på virkelige hendelser eller skapt oppi hodet mitt, så er en ting ganske sikkert: jeg skriver bare piss, og enten så liker folk det eller så har de mang en gang prøvd å få meg til helvete vekk herfra. Men jeg kjenner sjefredaktøren, så ikke prøv dere a.

De kaller meg bare Mr. GR - jeg står ikke nødvendigvis for all praten, men jeg står for mange av introduksjonene og folks absolutte trygghet over å dukke opp for å møte folk på nettet de ikke kjenner - tror jeg, da. Det får holde som en nok cocky introduksjon av meg selv anno 2017, for nå skal vi skrive om:

GRMEETUP! 2017

Ja selvfølgelig da, så måtte jeg ha med minst ett jævla kleint øyeblikk før jeg møtte gjengen (og gjengen så meg) enda jeg spurte flere tvilsomme turister om hvor man kunne finne tigeren. Det var bare å gå helt ut av stasjonen og til venste så ville jeg se den, sa de. Det var det ikke. Jeg har alltid hatt problemer med høyre og venstre.

GR's egen helgen (for nå var det jo helg?) aka Glorfindel dukket opp i grevens tid for å redde meg fra meg selv. Hvor skal du hen a? var det han rakk å si før jeg fulgte etter ham og navigerte meg frem til de andre som allerede stod godt plassert, vel vitende om at jeg var foreløbig sistemann.

TK, Eivind Johannessen og Quinzel badet seg i sollyset, før vi bestemte oss for å gå ett eller annet sted.

Thomas, det er meg sier en stemme og vipps er RockFuzzEleven en del av gjengen. Rimelig kudos av han å dukke opp på så kort varsel. for på tross av at han ikke er den mest aktive på GR om dagen, vil jeg tørre å påstå at han var et varmt tilskudd i den ellers økende bølgen av tilfeldige internettfolk.

Neste "sitte å gjøre ingenting"-sted er som avtalt Peppes, men det tar oss minst to forsøk før vi finner ut at vi sitter på den med Karl Johan.

Jeg så et nydelig atmosfærisk bilde på insta tatt på Sørenga Sjøbad av hun som en kompis av meg hadde sex med på sofaen mens jeg sov der en av de siste gangene jeg var i Oslo, og ble helt oppslukt i å skrive til henne for å fortelle hva jeg gjorde på. Prøvde også å følge med på alt det andre som skjedde rundt meg, men det var ikke lett.

Innen vi hadde bestilt hadde jeg null idé på hva, men RFE holdt meg noenlunde oppdatert. TK husket på løftet mitt om å spise sunnere og oppfordrer meg til å ta salat, noe jeg selv hadde glemt akkurat da. TK som er selveste sjefen over alle sjefer når det gjelder sosial angst, hadde til og med den skremmende evnen til å vekke meg opp fra limbotilstanden jeg satt i, før jeg fikk høre at det var på tide å legge seg.

Er det én ting Peppes-delen av meetupet vil bli husket for, så var det at alle sammen drakk vann, og spesielt RFE. Han var tørst og enda mer tørst, noe som gjorde at jeg fant det misvisende eller passende å kalle han for et varmt tilskudd i gjengen tidligere.

Pizzaen kom til slutt, men det rakk ikke Duck Song. Sosialitetens konge, Eivind Johannessen hadde stålkontroll på sine samtaler, og rakk å informere meg om at han og Duck Song hadde gått i klasse. Eller at de gikk på leirskole. Kjente hverandre gjorde de i hvert fall, da de møttes på SpillExpo i 2013 når vi var bare barna alle sammen.

Hva Glorfindel og Quinzel pratet om aner jeg ikke, så jeg får bare beklage at dere får lite screentime fra mitt perspektiv av meetupet - forhåpentligvis er det flere enn bare meg og TK som dekker dette i en blogg.

Regningen kom, og alle stakk fra den slik at ansvarlige TK måtte betale alt sammen. Det skulle splittes hver på 125 kr gjennnom Vipps mener jeg å huske, men telefonen min har ikke plass til å oppdatere Vipps så det var jo dumt.

Neste del av ferden hvor vi kunne slippe den indre nerden løs beskrives best med et ord: skuffende. Ikke bare hadde den første Platekompaniet vi var innom forferdelig dårlig utvalg, det var jo fittemeg umulig å gå der inne uten at alarmen skulle annonsere min ankomst når jeg gikk INN i butikken folkens. Det skjedde mye mer enn én gang.

RFE kåres til dagens helt, siden han tilbydde seg å ta bagen min.

Da vi ankom den neste PK-butikken der vi faktisk gadd å kjøpe noe, klappet alle i hendene da jeg kom ubemerket inn uten at alarmen gikk. Det gjorde forsåvidt RFE også, som nå gikk med baggen min. Jeg kjøpte Vanishing Point fra 1971 uten å vite hvorfor, mens TK var mer håndfast og fikk med seg resten av David Lynch som jeg lurer på hvordan det er å se i edru tilstand for ham. Jeg prøvde Eraserhead, tro meg.

Når jeg kom tilbake etter å ha betalt for filmen, var Duck Song surret seg frem til oss, etter å ha blitt stoppet av en tvilsom fyr som spurte om han ville kjøpe noe shady stuff. Er det rart dagens ungdom har sosial angst?

På ett eller annet tidspunkt fortalte EJ meg at noen bikkjer hadde begynt å snuse på sekken min, og jeg kjente begynte å se meg forvirret rundt. Å si hva jeg hadde oppi sekken ville forøvrig blitt som om Quentin Tarantino skulle si hva som var oppi kofferten i Pulp Fiction.

Denne gangen var det ingen som visste hvor vi var på vei, men jeg fikk for en gangs skyld følelsen av å gå fritt rundt i Oslo uten bekymringer for første gang. Vi gikk og gikk men kom aldri til noen dør, og landet heller på noe som ble bekreftet som Aker Brygge av sjefredaktøren selv, Tor Erik Dahl.

En nøkkelbeskrivelse om sjefen deres, er å si at han hater å sjefe over folk. Det var nemlig umulig for han å velge et sted helt alene, siden vi andre ikke hadde noen formening om hvor vi skulle. Åja, dere trodde han hadde møtt oss enda? Neida. That comes later.

Vi tok oss en hvilepause like ved Nobels fredssenter, ingen av oss hadde trangen til å klarere området for Pokéstops, så det var enda godt. Tor Erik ville at vi skulle gå et stykke tilbake, så det var ikke god stemning da jeg la skylden på gjengen og sa at de ikke ville. Like mottagelig som alltid svarer Tor Erik at Det er greit:)

Ikke lange tiden etterpå finner vi oss noen prima plasser ved Jarmann Gastropub - jeg husker ikke hvem av oss som valgte ut plassen (det var ikke meg), men vedkommende skal absolutt ha credz!

Tor Erik dukker opp sammen med Martin Andresen - endelig var vi en fullverdig gjeng på 9 og hadde en legitim unnskyldning til å bestille øl. Meg og RFE starter off med en kald Heineken mens Duck Song går for Hansa, ekte bergensøl. Tor Erik vet ikke hva han vil ha og hopper på det første og beste Martin bestiller.

Husker jeg riktig gikk Glorfindel for en Cola Zero mens Quinzel tok en vanlig en - hva dere andre bestilte å drikke må dere skrive i kommentarfeltet, jeg hadde mer enn nok med å holde styr på min egen regning, men jeg vet at TK begynte rolig.

RFE og Tor Erik utveksler historier om militæret, og da sistnevnte omsider spurte bordet om hvor mange av oss som snakket sammen utenfor GR og hvem som kjente hvem, prøvde jeg å se vekk. Det var tid for gruppebilde, men ikke før Tor Erik hadde funnet en passende fotograf og sikret seg årets positur 2017.

Etter det jeg tror er tre øl, måtte vi på do og pisse både en og to ganger - det er jo ikke bare ut av kjeften min det kommer ut piss. Vi (eller jeg) ville ha nye utfordringer, så jeg spurte my crew etter en passende drink. Valget falt på Purple Haze og ble beskrevet best med ordene Å fy faen, det var godt! av Tor Erik.

#GRMEETUP! 2017 og det som skjedde etterpå

Vi begynte å bli færre og færre, folk måtte rekke buss hjem og hadde sikkert andre ærend å forholde seg til, slik at det mot slutten av kvelden bare var de mest drikkeglade som satt igjen - TK, Duck Song, RFE og meg.

Én siste runde på min regning tok vi, og denne gangen var jeg fastbestemt på å oppleve TK drikke whiskey. Når vi på vårt meste var 9 stykker er det umulig for alle sammen å snakke samtidig eller like mye med hverandre, så det var greit å sitte igjen en felles liten gruppe som kunne prate om alt og ingenting uten begrensninger.

Så var det på tide å ta farvel. Meg, Duck Song og RFE hadde en fest å rekke i Rygge, mens TK fant veien tilbake til hotellet sitt. Tiden begynte bokstavelig talt å løpe fra oss, og det var ikke mange minuttene vi hadde for å rekke toget. Men vi ga alt, og vi rakk det med liten margin.

Vel ombord ble Breaking Bad T-skjorten min den neste turistattraksjonen. Den vant i hvert fall oppmerksomheten til en 37 år gammel transseksuell dame fra Bergen som hatet Bergen Kino. Du kan jo gjette hvem hun addet på face etterpå. Til å aldri ha møtt vedkommende før gikk samtalen silkemykt, og ble best beskrevet av RFE som den merkeligste togturen noensinne.

Toget (hvem betalte toget?) tok oss bare en liten del av ferden, før vi måtte ta buss som RFE betalte og så til slutt taxi på Duck Song sin regning før vi kom oss helskinnet frem. Vel fremme hos Duck Song blir jeg møtt med tidenes velkomst og ønsket velkommen tilbake, med beskjed om at jeg får rommet til ene stesøstera hans.

Vi foretar de siste mentale forberedelsene før vi skal bli hentet av en sjåfør og fraktet videre til festen. Det var dags for å åpne sekken og finne ut hva jeg trengte. Klokken er rundt 23:00 da vi blir hentet, vel vitende om at festen allerede startet for flere timer siden og er godt i gang.

Mens vi kommer inn blir navnet til Duck Song skreket høyt i rommet, mens meg og RFE prøvde å finne ut hva vi gjorde der...

HQ