Boyhood

Oppveksten er litt av en reise. Det tror jeg vi alle kan skrive under på, både på godt og vondt. Det er så mye om skal læres, oppleves og gjøres i løpet av de få årene man har før man regnes som voksen. Selvsagt fortsetter reisen helt frem til vi dør, men det er stort sett hva vi gjør og opplever i oppveksten som definerer oss resten av livet. Boyhood serverer oss denne reisen, i filmversjon, men basert på virkeligheten. Gjennom 12 år har nemlig de samme skuespillerne vendt tilbake til settet for å lage denne ambisiøse filmen om en families liv og en gutts oppvekst. Jeg tar av meg hatten, for dette har vært en veldig vakker opplevelse.



Handlingen i Boyhood er oppveksten i seg selv. Det er ingen spesielle konflikter som skal løses, kun livets generelle utfordringer og alle opp- og nedturer man får på veien. Fra seks til 18 år følger vi Mason (Eller Coltrane), som bor sammen med sin søster Samantha og mor Olivia. Gjennom de 12 årene følger vi dem fra et typisk alenemorliv til familieliv, så tilbake til alenemorliv osv. Vi får også et innblikk i Mason og Samanthas forhold til sin far og hans venner og familie. Vi får være med på den første forelskelsen og den første ølen. Mange av livets gleder og sorger. Med andre ord er det en oppvekst vi ser på skjermen. Noe mer turbulent enn hva man ønsker, men like fullt en oppvekst.




Boyhood er en veldig menneskelig film, og jeg fikk sterke minner fra min egen barndom da jeg så den. Jeg tenkte tilbake på de gode stundene da livet var så bekymringsløst. Jeg tenkte tilbake på tingene jeg skulle ønske jeg aldri opplevde. Da rulleteksten ankom skjermen kom jeg frem til at de fæle tingene kanskje ikke var så ille likevel. Jeg er her. Jeg har det bra. Jeg har overlevd oppveksten, og har et godt liv. Jeg tror dette er en av tingene regissør Richard Linklater prøver å fortelle. Om noe er vanskelig vil det alltid være en bedre tid rett rundt hjørnet.



Det er ikke bare Mason sin oppvekst vi følger i Boyhood. Ja, han er hovedpersonen og vi ser mest til ham, men vi følger også søsteren, moren og faren. I tillegg ser vi flere karakterer i forskjellige tider gjennom filmen. Vi ser hvordan de utvikler seg som personer, og hvordan kjemien endrer seg i de ulike forholdene. Vi er med på morens reise fra uutdannet alenemor til lærer på college, og vi får et gripende møte med hennes følelser rundt det å slippe begge sine barn ut av redet.

Samtidig er ikke Boyhood bare alvorlig. Den er også tidvis morsom. Ikke på samme måte som en komedie er morsom, men mer som selve livet er. Det er ingen utrolige situasjoner eller morsomme sidekicks, men livets gleder, typisk tenåringssarkasme og de helt normale morsomme situasjonene vi fra tid til annen møter på i det vanlige liv. Det er en fornøyelse å følge handlingen og hele tiden kunne kjenne seg igjen i den ene eller den andre situasjonen.




Den neste setningen behøver jeg egentlig ikke å skrive, men jeg gjør det likevel. Når filmen dekker 12 år, men ikke varer i 12 år må det naturligvis klippes vekk store deler. Dette gjøres på mesterlig vis. Fra en scene til en annen kan Mason plutselig se 2 år eldre ut. Det blir aldri forklart på noen måte at dette er «2 år senere», men man forstår det med én gang man ser Mason. Jeg er ingen stor fan av annonseringer om at dette er en annen tid, så dette var en av de mange bekymringene jeg hadde på forhånd. Dette var altså ikke noe å bekymre seg for likevel. Min aller største bekymring var imidlertid prosjektets størrelse. 12 år, én film, samme skuespillere. Det høres ut som et produksjonshelvete, men 12 år og 45 innspillingsdager senere kan altså Richard Linklater motbevise dette. Det fungerer som bare rakkeren og gir oss en enestående og unik filmopplevelse. 



Boyhood klarer å dytte alle betydelige hendelser fra tolv år inn i en film på to timer og 45 minutter. Dette alene skal det stå respekt av. I løpet av 165 minutter blir vi med på en reise gjennom den viktigste tiden i et liv. Vi får en sterk opplevelse, full av alvor, humor, glede og sorg. Vi får et unikt prosjekt som gikk mot all fornuft, men kom seirende ut av det.