Guardians of the Galaxy Vol. 2

Det er ikke alltid jeg går til en ny superheltfilm uten forventninger på forhånd, men med den første Guardians of the Galaxy-filmen var et eksempel på dette. Ikke har jeg lest noen av tegneseriene, og for å være helt ærlig visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente. Heldigvis skulle det hele vise seg å bli en positiv overraskelse, og selv om filmen på et helhetlig plan ikke er den beste Marvel-filmen i mine øyne er det fortsatt en underholdende og festlig film.

Overraskende nok er det mange av disse følelsene som har dukket opp igjen i forbindelse med Guardians of the Galaxy Vol. 2. Har konseptet nok potensiale i seg til å skape en god oppfølger? Hvordan skal de rulle ballen videre? Kan Baby Groot sjarmere oss i senk? Og hvor mange 80-tallsreferanser kan man stappe inn i en film uten at det blir for påtvunget og for mye av det gode?

Nok en gang har de fleste forhåndsbekymringene vist seg å bli til skamme. Guardians of the Galaxy Vol. 2 viser at det absolutt er mer rom for litt 80-tallsinspirert science fiction-galskap i Marvel-universet, uten at det nødvendigvis gir oss den beste Marvel-filmen.

Nok en gang er gjengen samlet, og nok en gang står de i sentrum for overveldende oppdrag i verdensrommet av en noe lyssky karakter. Det er etter et slikt oppdrag, vel presentert i et av årets festligste opening credits-scener, at Star-Lord (Chris Pratt) plutselig møter sin mystiske far Ego (Kurt Russell). Dermed begynner en reise hvor stjerneherren Peter blir med sin far for å lære mer om seg selv, sin historie og ikke minst sitt mystiske opphav.

Det hele tar selvfølgelig en hel rekke uventede vendinger i løpet av filmens gang: noen av dem dramatiske, andre bare hysterisk festlige. Dersom du skulle tvile på om humoren holder stand i oppfølgeren, kan jeg betrygge deg med at Guardians of the Galaxy Vol. 2 er en morsommere film enn forgjengeren. Her er både situasjonskomedie, kjappe replikker og festlige referanser fint porsjonert gjennom filmen, og filmen har langt mer enn 50 «I am Groot»-kommentarer å komme med.

Mens vi snakker om Groot: Baby Groot er usannsynlig sjarmerende, og konkurrerer absolutt med filmfigurer som Toothless, Baymax og Totoro i kampen om sjarmtronen. Sånn til orientering.

Samtidig passer regissør James Gunn ikke bare på å lage en morsom film, men å lage en god film med en god driv, god historie og uventede vendinger i historien. Filmen skal ha ros for å komme med noen overraskelser underveis, og kanskje mest når det kommer til skurken i filmen, som har en langt bedre rolle i filmen enn det Ronan "Anklageren" hadde i første film (Ronan er fortsatt en av de kjedeligste skurkene i Marvel-filmene etter mitt syn).

Med så mange gode meritter er det fort gjort å tenke at Guardians of the Galaxy Vol. 2 er uten feil og lyte. Det er den nok ikke, og ser man på den helhetlige filmen er nok oppfølgeren svakere enn sin forgjenger. Selv om enkeltøyeblikkene i denne filmen er bedre er den helhetlige historien noe svakere, og da særlig i første halvdel av filmen. Det mangler noe driv og overordnet mål til at sluttresultatet blir så godt som det kunne vært. Her er det enkelte av historiegrenene som forstyrrer mer enn andre. For eksempel føles rollen til Nebula (Karen Gillan) ganske unødvendig og underskrevet i filmen, og tilfører egentlig ikke så veldig mye til filmen som helhet.

Likevel er ikke dette nok til å forhindre at Guardians of the Galaxy Vol. 2 blir en god kinoopplevelse. Effektene er som vanlig av prima kvalitet, hovedrollefigurene er de samme vi falt for i den første filmen, og det er film du garantert kommer til å le av. At den kommer noe svakere ut sammenlignet med andre Marvel-filmer handler egentlig mer om sammenligningsgrunnlaget enn selve filmen, men det er absolutt plass til mer Guardians of the Galaxy i Marvel-universet. Heldigvis.