Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Alienation

Slik, antagelig, fant samtalen sted.

- "Hey, hva hvis Diablo hadde maskingevær?"
- "Det har det allerede. Demon Hu--"
- "Vent litt, jeg skal bare finne en penn."

Jeg er en mann i ferd med å entre min beste alder, og jeg vil våge å påstå at jeg, som bruker hele femten minutter på badet om morgenen før jeg løper ut av døra og inn i feil buss, ikke imiterer noe jeg har sett et annet sted. Mitt kortklipte hår og frodige skjeggvekst, for ikke å nevne ølmagen, har bare funnet sted med årene, men det stopper ikke folk fra å påpeke hvor mye jeg ligner på Opie i Sons of Anarchy.

Imitasjon er likevel den ærligste form for smiger, og jeg håper at Ryan Hurst er klar over hvor ydmyk jeg er over fansen min når han nervøst kommer for å be om autografen til denne rockestjernen av en spillanmelder. I nesten samme situasjon finner man Alienation, Housemarque's nyeste flaggskip som skal seile dem avgårde mot nyere horisonter, uhindret av isfjell og søksmål.

Finn frem billettene, folkens, og velkommen om bord på S.S Middelmodig!

Ja, her er det ingen vits å være sjenert for det kan umulig de finske utviklerne Housemarque ha vært da produksjonen satte igang. Dette er vel omtrent så Diablo-klone du får det uten å faktisk være etter navnet, men kanskje det hjelper å kalle det Dungeon-Crawler-Starcraft.

Jorda er blitt erobret av romvesen og du, en ansiktsløs marinesoldat er den eneste med kapasiteten til å sette en stopper for det. Dette kan kanskje virke som et ukjent plotterritorium for noen, med mindre du har spilt Halo, Gears of War, XCOM, Resistance, Serious Sam, Duke Nukem, Doom eller hvert eneste skytespill det siste tiåret.

Valget står mellom en av tre klasser; Sabotør, Tank eller Bio-specialist. Alle fancy navn på noe som i det store og hele styres veldig likt og ikke føles nevneverdig forskjellig i single-player, og det er her katta kommer klorende ut av sekken.

Du kan spille alene om du vil, men spillet står på sidelinja som et kosmisk Microsoft Paperclip når du har dødd nok og sier; "Du later til å ha noen problemer med single-player modusen vår. Vi tok oss friheten med å invitere et par andre mindre pålitelige fjols fra Nederland. Lykke til, bitch."

Multiplayer-fokuset er hvor all innsatsen er blitt puttet inn og hvor spillet skinner mest. Det er også anbefalt å spille dette med venner, men den gleden ble tatt i fra meg da min forespørsel ble møtt med et følelsesløst: "Nei, jeg har allerede Helldivers."

Heldigvis er spillet veldig onlinevennlig, selv med min grusomme nettforbindelse som bruker såpass lang tid på å komme seg inn på Playstation-Store at jeg like gjerne kunne fullført kjøpet ved å sende røyksignaler.

Plottet gjør sitt halvhjertede forsøk på å få etablert seg, men problemet er at det prøver å gjøre det når det foregår så mye som mulig på skjermen. Dette blir litt som å fortelle om dagen sin i sesongfinalen til Game of Thrones - Ingen hører etter, og det blir bakgrunnsstøy når jeg maler veggene med en ordentlig knæsj rødfarge.

Siden oppdragene kun er variasjoner på "dra hit, trykk X," blir det gameplayet sin oppgave å holde meg investert. Til en grad gjør det jo det. Våpnene er akkurat mange og relativt varierte nok til å holde på interessen, og fargespetakkelet ville gitt selv de mest beinharde epileptikere whiplash og en knust tunge.

Det er vanskelig å plukke ut ett eneste øyeblikk som virkelig definerer Alienation. Mye fordi det ikke bringer særlig mye originalt til bordet. Følelsen av katarsis når horder av romvesener eksploderer, samt gleden av å finne nye vannpistoler fra Toys 'R Us er like mye tilstede i Diablo - Bedre til og med. I det minste gir Diablo deg langt mer gameplay variasjon i form av heksedoktoren, trollmannen eller krigeren, mens alt Alienation dukket opp på festen med var ett nerfgevær på deling.

Det begge disse spillene har til felles er at fargespetakkelet på et eller annet tidspunkt blir et usammenhengende clusterfuck, men akkurat der trumfer Alienation mer enn noe annet jeg har sett i hele mitt liv. Hvis du, gjennom Guds hevngjerrige hånd ender opp med to nederlendere og en greker på laget slik jeg gjorde, vil lyden av eksplosjoner og lysene fra laserriflene sende deg i et spastisk moonwalk ned trappa hvor ryggvirvelen er høyeste bud i universets pokerspill.

Akkurat som Diablo får Alienation meg til å kjøre meg fast i en rutine av angrep. Det kaster våpenoppgraderinger og attributtpoeng etter meg som jeg aldri ender opp med å bruke, mye fordi jeg allerede har oppgradert de to riflene jeg bruker til ytterpunktet når jeg meier ned mengder av romvesener som om jeg gikk på skole i Amerika.

Å dø føles ikke like straffende som det burde. Hvis du dør starter du enten ved startpunktet eller ved en av de tusen checkpointene rundt om kring, men du belønnes med bedre skrot hvis du ødelegger disse i stedet. Ikke at dette spilte noen rolle for meg uansett. AI'en stiller seg alltid på rekke og rad som lydige andreklassinger, og når jeg børster støvet av Poweshot-rifla Rita, kan ikke spillet gjøre annet enn å bøye seg over kneet mitt og be meg være skånsom.

Det blir helt utrolig lett og kjedelig til tider - Til og med når jeg er frekk nok til å øke på vanskelighetsgraden klarer jeg som oftest ikke bli sittende i mer enn førti minutter før jeg er nødt å ta meg en lang pause for å være i stand til å slå det på igjen.

Spillet er flink med å trappe opp utfordringene. Det er alltid imponerende når et spill gir meg skikkelige fiender jeg faktisk engster meg litt for å møte, og akkurat som en kjedelig husmor i slutten av førtiårene som ikke har hatt en eneste tilfredsstilt natt på tjue år, føles det utrolig deilig å blåse de vanskeligste fiendene i bane rundt jorda.

Helt ut av det blå dukker også horder av romvesener opp og stiller seg i kø for å gi deg et klask i ansiktet etter tur, og det er her man får ut et ordentlig utløp for år med undertrykt raseri som aldri slutter å være tilfredsstillende.

Når dagen er omme føler jeg ikke at Alienation noe nytt og holder ikke på oppmerksomheten lenge nok til å få kjeven til å fly av hengslene og hamre gjennom gulvplankene. Introduksjonen av våpen blant tankeløs monsterslakting er noe Diablo allerede har gjort, men det er allikevel gøy til tider.

Gjemt bak all gråsteinen finnes det sikkert potensiale for en heidundranes teaterstykke satt til bakteppet av verdensrommets prøvelser. Kanskje jeg faktisk vil sette pris på å være tilskuer der en dag, men enn så lenge krysser jeg fingrene og håper på at jeg ikke satt meg i båsen til Abraham Lincoln.

Alienation får: Plattere enn platåsko/10.

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 betyr ingenting for teksten i sin helhet, og at han gjør dette hele tiden, den dusten. Nei, dette er ikke clickbait. Nei, du kan holde kjeft.

Samlet karakter: 5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10