Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Legend of Zelda: Majora's Mask

Det var julen for mange år siden. En rektangulær gave lå under treet. Den inneholdt et Nintendo 64-spill med dyster utforming allerede på sitt cover. Det var "The Legend Of Zelda - Majora's Mask". Det var en ubeskrivelig følelse som suste gjennom den lille gutten da han satte inn spillkassetten i maskinen og skjermen ble prydet av en mørk maske. Jeg var spent. Jeg visste jo hva Zelda var, men det som skulle komme var ingen blivende og fredelig historie. Nei, helvettes porter skulle falle ned over meg, og onde demoner ville skremme livskiten ut av meg.

Det er mye snakk om at "Twilight Princess" er det mørkeste spillet i Zelda-serien, men jeg må si meg uenig. "Majora's Mask" er og forblir det dystreste og mørkeste etter min mening.

Storyen er god. Det er et plott som fanget meg uansett om jeg lekte rundt eller faktisk prøvde å løse gåtene. Tiden er viktig. Alt følger klokken, og er man for sen, kan det få fatale følger. Tingen er at Link blir trukket inn i en paralellverden, Termina. Han har blitt frastjålet ocarina-en av en mystisk skapning som bærer en maske. Ganske så snart blir Link forvandlet til en Deku-versjon av seg selv. Hyrule er langt unna, og Zelda er ikke en del av handlingen. Her må Link redde seg selv og Termina fra en faretruende måne som vil treffe jordskorpen i løpet av tre dager.

Verden skal gå under, og folket i Termina tar det hver og en på sin egen måte. Alt du ser kan gå tapt. Alt kan snart ligge i ruiner. Heldigvis lærer Link seg at om han får kloen i ocarina-en og spiller en spesiell sang, vil han kunne sette tiden tilbake til start. Selvsagt blir alt som er blitt gjort også satt tilbake. Det byr på konsekvenser. Rekker man ikke ting innen tre dager, og må skru tiden tilbake, må ting gjøres på nytt. Det er en litt tungvint måte å legge opp et spill på, men det gir spilleren en ekstra utfordring i motsettning til forgjengeren "Ocarina Of Time" som også var mere blivende selv i sine mørkeste partier.

Hovedbyen Clock Town er sentrum for Termina. Rundt den ligger forskjellige steder med forskjellige skapninger som Link vil få tilgang til å oppdage etter hvert. Selv om tiden spiller en stor rolle, er Zelda-følelsen til stede, bare på en mer dyster måte, og i en unik drakt serien ikke har greid å lage maken til per dags dato.

Jeg vil ikke påstå at dette spillet inneholder de beste templene serien har greid å hoste opp. Bossene derimot, de er fabelaktige og det er synd det er så få av dem. Bortsett fra dette, leverer spillet en Zelda-historie (uten Zelda) på riktig måte.

Det som gjør spillet så spesielt er selvsagt stemningen. Stemningen i byen, ute på marken, oppe i fjellene, ved havkanten og alle andre steder. Det er et kunstnerisk mesterverk som gir en frykt som virkelig er å ta og føle på. Månen skal falle ned over landet. Husene skal revnes ned. Folkene skal få en makaber død. Alt er i en slags ventemodus på at alt skal ta slutt.
Selv uten denne frykten for verdens undergang, er stedene, ja selv i byen, preget av en mørkere pensell en sin noe lignende forgjenger, utseendemessig. Og musikken spiller også inn. Den er melankolsk, og klinger godt inn i miljøene.

Ja, for de fleste Zelda-spill har også likt å fortelle litt melankolske fortellinger. Ta for eksempel den personen som hadde blitt forvandlet til en demon og måtte bo på undersiden av byen i "Skyward Sword". En litt ukoslig historie hvor noe fryktelig har skjedd en uskyldig borger av Skyloft. Og hva med han aom ble forvandlet til et tre. Og for ikke å glemme de som ble til edderkopper i "Ocarina Of Time". Alle like skjebnessvangere og dystre.

Jeg vil ikke spoile mer av historien for de av dere som ikke har spillt det, men vil bare legge til at masker utgjør en stor del av spillet. Tittelen snakker jo for seg selv. Link vil finne ulike masker som kan gjøre forskjellige ting. Noen vil ha stor betydning for historien. Og hva med Majora's maske? Vel, det er en legende du selv får finne ut i spillet.

Igjen byr dette spillet på mye utforsking og litt ekstra nøye gransking av både stedene og folket. Ja, for de fleste av personene gjør forskjellige ting til forskjellige tider, og for å løse enkelte gåter må man så og si kjenne personene og vite hvor de er. La oss si at gubben inne på hotellet sier noe helt annet når han er hos borgemesteren, enn hva han gjør når han sitter i melkebaren. Ja, det kan godt hende det vil hjelpe deg videre om du vet hvilken tid gubben er på baren. Du kan jo selvsagt fotfølge han, men enkelte ting hender også kun i henhold til tiden og stedet.
Alt i alt gjør dette spillet til et av de noe mer kompliserte enn de andre titlene. Likevel er det en herlig opplevelse, og vanskeligere ting gir sterkere mestringsfølelse. Bare motgang gjør deg større.

Så tilbake til julen da jeg fikk spillet. Jeg satt med det konstant. Hver dag. Selv nyttårsaften fikk ikke min fulle oppmerksomhet. Enda den dag i dag spiller jeg til tider dette spillet for å se igjen stedene og folket. Ja, for å få følelsen av dysterhet over meg igjen på samme måte som jeg setter på Nick Cave for å få en melankolsk følelse i kroppen.
"Majora's Mask" er veldig unikt i forhold til alle de andre spillene i serien, på samme måte som det også er veldig likt. Igjen gir jeg full pott. Ikke fordi hvert Zelda-spill fortjener det, for det gjør ikke hvert Zelda-spill, men dette, dette gjør det.

Nå er det kommet en 3DS-versjon av spillet, og kan selvsagt lastes ned via eshop på Wii U. Det var også med på en eksklusiv utgave av "The Wind Waker" og kunne også lastes ned til Wii. Originalen fra Nintendo 64 har uansett blitt beholdt, selv om grafikken er byttet ut for 3DS og gjort om til det bedre/verre, alt etter som man ser det.

Alle burde uansett unne seg å få litt guffen følelse under huden.

Samlet karakter: 9.8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10