VR gjort riktig: Here They Lie

Den kanskje største utfordringen når man skal lage skikkelige VR-opplevelser er bevegelsesfrihet. Det er ofte vrient å bevege seg rundt, selv om det er lekende lett å se seg rundt. Forskjellige spill takler denne utfordringen på veldig ulike måter, og mange utviklere har så langt valgt snarveien og heller låst deg fast i en vogn eller noe lignende. For indieutvikleren Tangentlemen var ikke denne løsningen god nok.

Det amerikanske studioet som består av en rekke veteraner fra spillbransjen, utvikler et av lanseringsspillene til Playstation VR. Tittelen er Here They Lie, og da Sony inviterte til PSVR-testing var spillet på menyen. I etterkant vil vi faktisk påstå at det var hovedretten. Ved siden av å være et atmosfærisk og skikkelig skummelt skrekkspill, har nemlig Here They Lie løst problemet med bevegelser i VR på en forbløffende måte. At ikke flere spill bruker det samme kontrolloppsettet er nesten en skam.

Det er lekende lett. Du har en kontroller i hendene, slik du normalt vil ha når du spiller, mens du bruker hodet til å navigere. I midten av synsfeltet ditt finner man en liten markør, som hovedpersonen (altså deg) retter lommelykten sin mot. Vipper du analogspaken fremover beveger man se i retningen man ser, altså mot markøren, og verre er det ikke. Det er så simpelt, men samtidig funker det. Faktisk fører det til veldig filmatiske bevegelser, og man blir aldri tatt ut av opplevelsen. I stedet føles det naturlig, selv om det på en måte ikke er så realistisk. I virkeligheten vil man jo kunne se seg rundt fritt mens man går fremover, og derfor er dette noe det fleste VR-utviklere forsøker å gjenskape. Realiteten er likevel at det faktisk fungerer bedre å låse bevegelsene til synsretningen. Det fjerner rotingen med kontrollene som preger så mange andre VR-spill og dermed holder Here They Lie deg inne i boblen sin hele tiden.

Og det er dessuten en boble det er verdt å besøke. Tangentlemen har skapt en post-apokalyptisk, nesten drømmende verden, som er like interessant som den er skremmende. Vi var på besøk i det vi mistenker var undergrunnen i London en gang i tiden, som var redusert til et falleferdig og kaldt minne om sivilisasjonen som gikk til grunne. Tilbake står en nådeløs virkelighet full av skrekk og overnaturlige vesener. Det er ikke banebrytende greier i populærkulturen, men det funker når alt er så vellaget som dette.

Bevegelsene dine er langsomme, musikken er mørk og trykkende, og alt du hører i bakgrunnen er ekkoet av skrik og fottrinn i det fjerne. Det er nokså rolig mye av tiden, men av og til blir du vitne til overnaturlige hendelser. De får deg til å undre. Er dette egentlig en slags drøm, eller så jeg virkelig nettopp en trapp som bare ble lengre og lengre? Er virkelig gulvet her laget av blod? Here They Lie ble aldri så skummelt at man får panikk, men det har en atmosfære ingen andre VR-spill har levert tidligere. Man føler seg hele tiden eksponert og sårbar.

Ved siden av overnaturlige trusler finnes det også høyst virkelig fiender å bryne seg på. Disse er en krysning av mennesker og dyr, der kroppene er tobeinte, mens hodene litt forskjellig. I seksjonen vi spilte gjennom herjet en mann med hodet til en gris i de forlatte områdene i undergrunnen. Han hadde den klassiske, creepy skrekkfilm-stilen inne. I det ene øyeblikket stod han bom stille i den andre enden av rommet og stirret på oss. I det neste angrep han ut av ingenting og slo oss gule og blå med en jernstang.

Angrepene hadde noen ganger dødelig utfall, men døden er ikke like permanent i Here They Lie som i vrikeligheten. I stedet blir man fraktet til en mørk dimensjon, hvor man nervøst må vente på en portal som bringer deg tilbake til den ekte verdenen. Men man kommer ikke tilbake til nøyaktig samme sted. Som en del av spillets design, som hele tiden forsøker å holde omgivelsene dine helt eller delvis ukjente for deg, blir man transportert til et annet område. Vi visste ikke hvor vi var da vi dukket opp igjen. Det eneste vi var sikre på var hvor engstelige vi var. Samtidig hadde vi aldri lyst til å gi oss. Vi ville heller fortsette videre, med hjerte i halsen.

Dette ønsket ble dessuten værende og Here They Lie beviste på denne måten at et VR-spill fint kan holde på oppmerksomheten din i mer enn 20 minutter. Der det andre skrekkspillet vi fikk prøve, Until Dawn: Rush of Blood, var en glorifisert "tech"-demo med lite å tilby, hadde Here They Lie potensiale til å bli et skikkelig godt spill. Derfor ser vi frem mot å fortsette ferden gjennom den grufulle undergrunnen når Playstation VR ankommer den 13. oktober.

Det er litt paradoksalt at det var noen andre enn Sonys egne studioer som måtte til for å avdekke det sanne potensialet til spilling i virtual reality. Ikke desto mindre er Here They Lie en del av plattformen deres, og forhåpentligvis er prosjektet et eksempel til etterfølgelse både for Sony og alle andre som har VR i kikkerten.