En siste sniktitt på Ghost Recon: Wildlands

Ghost Recon-franchisen har vært mye forskjellig gjennom årenes løp. Det har vært et gratisspill, en håndholdt tittel, et onlinespill og så videre. Med Ghost Recon: Wildlands tar Ubisoft serien ut i ukjent terreng nok en gang, nemlig som et co-op-spill i en åpen verden. Uansett hvilken sjanger serien har vært innom, så har det alltid hatt en ting til felles: taktikk. Da vi ble invitert hjem til Ubisoft Paris, var vi derfor nysgjerrige på å se om det neste spillet har ivaretatt dette elementet til tross for det nye opplegget.

Ghost-enheten har gjort en lignende jobb tidligere. I 2004 under Jungle Storm måtte de stoppe et colombiansk narkotikakartell, og nå må de til pers igjen. Denne gangen i Bolivia der organisasjonen Santa Blanca har tatt et grep om hele landet. Organisasjonens leder, El Sueño, kom nemlig til landet med en ambisjon om å gjøre Bolivia til et land som i all hovedsak skal handle om narkotika. Lovens lange arm er ikke interessert i å bevege seg, regjeringen gjør som Santa Blanca vil, og de er i grunn frie til å gjøre som de vil. Sivilbefolkningen har dog ikke blitt tatt med på "fremgangen", og de lever under veldig dårlige forhold. Derfor har nå Ghost-enheten blitt sendt avgårde, og det hviler på deres skuldre å gjenopprette lov og orden.

Selv om jeg kun fikk noen timer med spillet, var det lett å se at spillet forsøker å sette spilleren i et autentisk miljø med riktig stemning. Landsbyene yret av liv der innbyggerne gjennomførte sine daglige gjøremål. Jeg kunne føle frykten spre seg når Santa Blancas medlemmer ble oppdaget eller snakket om, og jeg ble veldig motivert til å plukke dette kartellet fra hverandre.

Det levende Bolivia kan nærmest kalles spillets hovedperson. Vi har hørt mange ganger at dette kartet vil være det største Ubisoft har laget, og det vil inneholde 26 bosser, 21 regioner og 11 miljøer. Disse miljøene skal både sette stemningen så vel som påvirke spillingen, alt ettersom man er i ørkenen eller i jungelen. Dessverre fikk jeg bare teste områdene Itacua og Montuyoc, som var mer eller mindre like hverandre, og hovedingrediensene her var sand, sten og støv. Jeg skulle aller helst ha sett sumpene, fjellene eller noen forskjellige landsbyer, men det måtte bli ved en senere anledning.

Jeg ankom testingen med noen bekymringer knyttet til at spillet nå har en åpen verden. Jeg synes for mange spill velger dette fordi det er populært, og ikke nødvendigvis fordi det gagner spillet. For å lykkes med dette må verdenen fylles med interessante ting å gjøre, se og finne, og da jeg forlot testingen var jeg omtrent like bekymret. Bekymringene hadde ikke vokst fordi miljøene virket så ekte, og jeg tror det kan bli en stor fornøyelse å utforske de forskjellige landsbyene og områdene, eller legge ut på sideoppdrag sammen med andre spillere. Sideoppdragene vi fikk se handlet om å hjelpe den lokale motstandsbevegelsen med ulike gjøremål, deriblant markere viktige ressurser, innhente informasjon fra lokalbefolkningen og ødelegge radiostasjonene Santa Blanca bruker til å spre sitt budskap og lignende. Dessverre fikk jeg altfor lite tid med spillet til å si om disse blir kjedelige i lengden, og selv om jeg moret meg så lenge det varte er jeg altså ikke helt beroliget.

Bolivias landskap byr også på våpenoppgraderinger. Rundt omkring står nemlig kasser med nye våpen, bedre sikter, våpenoppgraderinger og så videre (som om ikke Ghost-enheten har bedre utstyr enn man kan finne liggende å slenge i Bolivia. Red.anm.). I Ghost Recon: Wildlands kan du designe våpnet ditt ned til minste detalj, og naturligvis velge en loadout som passer din stil enten det er maskinpistol eller snikskytterrifle.

Friheten til å velge er nemlig viktig i dette spillet, og det merket jeg var til stede i stort sett alle aspektene av Wildlands. Med alle våpnene tilgjengelig (takk, Ubisoft) kunne jeg velge og vrake etter eget ønske, og både før start og underveis kunne jeg endre på figuren min gjennom menyen. På min vei samlet jeg også opp ulike ressurser jeg kunne bruke til å kjøpe bedre egenskaper, og på denne måten forme spillfiguren min slik jeg ville - akkurat som med våpnene.

Du vil også kunne velge hvordan du går løs på hovedhistorien, noe som betyr at du selv velger det neste oppdraget. Vi var imidlertid bundet til de to oppdragene, så vår valgfrihet under testingen ble en smule innskrenket.

Spillet fungerte også fint alene. I stedet for tre levende kompanjonger, tok jeg med meg tre datastyrte figurer inn i kamp. Jeg syntes dog det var litt vrient å få dem til å gjøre akkurat som jeg ville eller hadde sett for meg, og resultatet ble ofte noen ganske forvirrede skuddvekslinger. Man har en enkel meny som hjelper en med å gi kommandoer, og jeg tror nok at dette blir bedre med litt øvelse. Da vi byttet tilbake til co-op med ekte spillere ble det tydelig at det er slik man skal spille Wildlands. Det var her gameplayet virkelig fant flyten.

Det var her jeg følte meg som en spesialsoldat med et oppdrag. Kommunikasjonen med laget må være presis, og det er helt klart en fordel at man kjenner sine lagkamerater. Når på dagen skal vi angripe? Hvor skal vi angripe fra? Hvem skyter hvilken soldat? Det er slike detaljer man er nødt til å være enige om for å lykkes med oppdragene. Man må markere soldatene og skyte samtidig for at ingen skal oppdage hva som er på ferde. Det var en spesiell følelse å lykkes med dette, og det var utvilsomt her spillet viste seg fra sin beste side. Taktikken involvert i å planlegge angrepene nøye, ta høyde for tiden på døgnet og været, bruke terrenget til ens fordel og koordinere hver lille detalj er noe Ghost Recon: Wildlands virkelig får til. Jeg kan lett se for meg å ta med tre venner og utforske Bolivias åpne verden og alt den har å by på, og jeg mistenker at det vil holde meg opptatt i mange timer.

Innen jeg gjør det ved spillets lansering i mars, håper jeg virkelig at Ubisoft får fikset feilene vi støtte på underveis. Vi opplevde for eksempel problemer med å bli med på laget, små glitcher og annet småplukk som alle burde være mulige å fjerne med en siste finpuss.

Det jeg så i Paris var et spill med stort potensial. Det har en enorm verden som kan stjele mange timer fra livet mitt hvis det bare fylles med noe som er verdt å utforske. Oppdragene vil både glede og frustrere med en vanskelighetsgrad som vil sette selv de best trente Ghost-spillerne på prøve. De røffe mellomsekvensene og bakgrunnshistoriene bidrar til å øke spillerens motivasjon. Dette er et spill som kan bli noe stort, og svaret får vi 7. mars. Jeg skal i hvert fall krysse fingrene i mellomtiden.