Central Intelligence

Buddy-filmer, nærmere bestemt de som sorterer under actionkomedier, er noe de fleste har sett. De siste 30 årene har de nemlig vært en ganske stor del av populærkulturen. Sjangeren ser ikke ut til å dø ut med det første, men kan Central Intelligence leve opp til filmer som Beverly Hills Cop, Rush Hour eller noen av de utallige andre filmene som har moret oss de siste tiårene?

I 1996 var Bob Stone (Dwayne Johnson) et av de største mobbeofrene på skolen, men under en ydmykende hendelse kommer skolens mest populære gutt, Calvin Joyner (Kevin Hart), til unnsetning. 20 år senere trenger Bob igjen hjelp, men det er ikke mobberne han er ute etter. En CIA-forræder skal jaktes på, og Calvin stiller motvillig opp. Lite vet han om hva han har i vente.

Regissør Rawson Marshall Thurber står bak filmer som Dodgeball og We're the Millers. En kan si mye om Dogdeball, men humoren traff filmen kom ut. We're the Millers er også en habil film, med grei underholdning ispedd noen hysterisk morsomme scener. Det er dermed ingen grunn til at Thurber ikke skal få det til igjen.

Her kombineres altså en habil regissør med den ofte morsomme Kevin Hart og "The Rock", som jeg faktisk er litt usikker på hvor jeg skal plassere. I tillegg har Amy Ryan, Jason Bateman og Aaron Paul biroller som absolutt hever nivået enda et par hakk. Dette blir dermed en relativt stjernespekket film, som i utgangspunktet har et stort potensial. Dessverre når den ikke lengre enn halvveis.

Manglende karakteroppbygging gir dessverre filmen lite troverdighet. Jeg ble ikke engasjert i dem eller utviklet noe særlig empati for dem. Med unntak av rollen til Dwayne Johnson er det vanskelig å forstå motivasjonen deres. Bob er nemlig realistisk, og det til tross for at han er karikert. Han er tidvis troverdig og relativt underholdende, samtidig som han er merkelig nok til å være et ekstremt men morsomt innslag.

Central Intelligence har sine morsomme øyeblikk, (legg merke til kommaet) og de fleste av dem kommer fra utvekslingene mellom Hart og Johnson. De er tidvis kjappe i replikken, og vitsene kommer som perler på en snor. Som i alle slike filmer er det motsetningene dem imellom som er morsom, men de fungerer likevel overraskende godt sammen. Jeg kunne dog tenke meg å se dem sammen i en film der humoren dem imellom får mer spillerom. Dynamikken mellom Hart og Johnson blir nemlig overskygget av resten av filmen, og i den siste halvdelen blir det lengre mellom hver latter. Siste halvdel er nemlig et virrvarr av plottvister som egentlig ikke funker spesielt godt. Det er ikke særlig inspirert eller spennende, og jeg kjøper det ikke. Historien finnes ikke interessant eller engasjerende, og derfor blir ikke tvistene til noen morsomme overraskelser.

Når det gjelder resten av rollebesetningen, synes jeg det er skuffende å se habile skuespillere i roller hvor de stagnerer, eller rett og slett ikke får utvikle seg mer enn her. Enhver historie trenger rollefigurer med en viss dybde, ellers blir de bare vandrende klisjeer. På den annen side er jo Central Intelligence en enkel actionkomedie. For all del, filmen er helt ok underholdning, men ikke forvent noe nyskapende. Vil du derimot se en tidvis morsom film en lat kveld, er det ingenting i veien for å sjekke ut denne.