Wonder Woman

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er verdens største Wonder Woman-fan, til tross for at jeg tegneseriemessig foretrekker DC Comics over Marvel. Ikke har jeg lest noen av tegneseriene hennes, og min erfaring med verdens fremste amasone er derfor begrenset til hennes gjesteopptredener i de øvrige DC Comics-seriene. Med det sagt var jeg relativt fornøyd med vidunderkvinnens opptreden i Batman v. Superman: Dawn of Justice. Gal Gadot gjorde en god innsats i å tolke rollen med den begrensede tiden hun fikk på skjermen, og ga den ellers middelmådige filmen en solid opptur.

En sunn skepsis har imidlertid vært på plass i forkant av Wonder Woman-filmen, og med rette. Trailerne har riktignok sett gode ut, og med å gi en kvinnelig superhelt sin egen film har DC-filmuniverset hatt muligheten til å gjøre noe Marvel ikke har gjort med MCU. Samtidig har den nye DC-filmkanon vært en skuffende affære så langt.

Nå som filmen endelig er ute, kan skepsisen heldigvis legges trygt til side. Wonder Woman er nemlig en svært fornøyelig film, enten man tenker på den som actionfilm, superheltfilm eller bare en film med en sterk kvinnelig hovedrollefigur.

En av fordelene med Wonder Woman, eller Diana som hun egentlig heter, er at hun som fredsforsvarende amasone kan passe inn i enhver tidsepoke og konflikt. I dette filmuniverset blir vi kjent med Diana i en kontekst hvor første verdenskrig tjener som bakteppe. Krigen som skal gjøre slutt på alle kriger er et fjernt og ukjent fenomen på amasoneøya Themyscira ved filmens begynnelse, og her får vi se Diana vokse opp som det eneste barnet på øya befolket av de mytiske krigerkvinnene. Mot sin mors vilje lærer Diana seg å kjempe på beste amasonevis, noe hun får bruk for når piloten Steve Taylor (Chris Pine) krasjlander ved øya og omverdenen banker på døra. Diana, som med sitt troskyldige sinn kjenner på kallet til å skape fred i en krigsherjet verden, slår følge med kaptein Taylor og reiser til Europa for å jakte på det store ondet bak verdenskrigen.

I forkant av filmen har jeg sett for meg at filmen sto i fare for å havne i en av to grøfter: Enten at filmen ville fremstille Diana som en overseksualisert krigerkvinne med tvilsomt kostyme og øyensynlig ment som eye candy, eller at filmen ville fremstille Diana som en overivrig ekstremfeminist hvor enhver anledning til å tråkke ned det mannlige kjønn blir brukt for alt det er verdt. Derimot hadde jeg ikke regnet med den solide regien til Patty Jenkins, som med stødig hånd sørger for at filmen gjør akkurat det den skal: La Diana være den superhelten hun er ment å være. Fokuset er på superhelten og superheltens person, ikke på superheltens utseende, kjønn eller lignende.

Diana vi møter her har kanskje en naiv tro på menneskene og det som bor i dem, men nettopp det gjør at hun møter alle og enhver med respekt og behandler dem som mennesker. Wonder Woman er en superhelt som setter menneskene høyt, og det er herlig å se at filmen beholder dette aspektet ved henne i stedet for å gjøre henne til en mørk og dyster Batman-klone (ja, jeg ser på deg, Superman i Henry Cavills skikkelse!). At spion-piloten Taylor viser samme respekt tilbake i møte med en vakker kvinnelig kriger som ikke vet noe om verden er minst like forfriskende, og både Gal Gadot og Chris Pine skal ha ros for sine rolletolkninger. Det er noe forfriskende ved tonen i filmen som gir assosiasjoner til de gode, gamle superheltfilmene på 70- og 80-tallet, og det behøver slettes ikke være negativt.

Filmen har svært mange gode øyeblikk, og de fleste av dem får vi servert i Diana Prince vs. The World-øyeblikk. Filmens fisk-på-land-scener idet Diana og Steve ankommer London er festlige og morsomme, mens Dianas spørsmål og forundringer knyttet til 1900-tallets samfunn, menneskesyn og ikke minst kvinnesyn har noen linjer som kan trekkes helt opp til vår egen tid. Det siste gjelder ikke minst spørsmål knyttet til menneskets natur og det ondes problem.

Hva kostymer, spesialeffekter og cinematografi angår er filmen også herlig å se på. Filmens åpningssekvens er ekstremt imponerende, ikke minst fordi den fremstilles i form av et gigantisk maleri (som man faktisk har malt for anledningen, uten bruk av dataeffekter). Klær, våpen, kostymer og arkitektur passer utmerket for epoken filmen er satt til. Dessuten er Wonder Woman-kostymet særdeles tøft og minneverdig. Kamerabruken i filmen har også mye godt for seg, og scenene med sakte kamera-bruk er med på å gi filmen en aldri så liten tegneseriefølelse. Skjønt, det blir litt vel mye av dette til tider.

Filmens unektelige svake punkt er slemmingene. Her er det få overraskelser å spore, og selv om det aldri blir direkte dårlig er det lite her som overrasker eller overbeviser fullstendig. Filmens siste halvtime gir dessuten en aldri så liten CG-overdose, og her savner jeg noe av den gode cinematografien en er vitne til ellers i filmen.

Wonder Woman er uansett en solid film på alle måter. Etter en middelmådig Batman vs. Superman og en fullstendig latterlig Suicide Squad hadde jeg gitt opp håpet, men Wonder Woman er virkelig en vidunderkvinne som makter å sette filmuniverset på kartet igjen. Sammen med Rey fra Star Wars og Moana fra Disney-filmen ved samme navn trer Diana Prince inn i rekken av sterke og gode kvinnelige hovedrollefigurer i moderne film, og viderefører arven fra andre sterke populærkulturelle kvinner som Leia, Ripley og Buffy. Wonder Woman er en superheltfilm som føles riktig på alle måter, og den skal også ha ros for å stå støtt på egne bein. Har vennene dine eller kjæresten din ikke sett de andre DC-filmene? Har du hoppet over Batman vs. Superman, men ønsker å se Wonder Woman? Null stress, her er det bare å gå og se. Og sees bør den.

Mine kondolanser går til innbyggerne i Libanon som ikke får se filmen, bare fordi Gal Gadot er israeler. Den slags er imot Wonder Womans ånd, og dessuten går de glipp av en herlig film.